søndag 8. februar 2009

Tanker på vei tilbake til storbyen:

(Denne blog-entry´en må leses i med et retrospektivt blikk... Treg red. anm.)



Nå er snart vårt eventyr her i Thailand over. I går var siste dag med bygging. Jammen ser bygningen ut til å ta form. Biblioteket er så og si ferdig, bortsett fra noe småpuss, som Andreas og Tyin-gjengen kommer til å ta seg av.



Som en siste avslutning arrangerte Tasanee og barna enda en flott fest for oss. Jeg vet ikke helt hvem som var mest beveget over at workshopen var over; oss studentene, Tasanee, barna eller arbeiderne? Det ble gitt noen hundre klemmer og gruppebilder før kvelden var omme. Jeg føler at vi har fått god kontakt med alle i løpet av de to hektiske ukene. Som takk for hjelpen fikk alle deltagerne flotte nasjonaldrakter som barna har vært med å lage selv.



Hadde jeg fått valget om å gjøre det igjen, ville jeg nok dratt på dagen. Det har vært et lærerikt prosjekt med tanke på arkitektur. Workshopen har gitt oss svært stort utbytte i praktisk byggeteknikk og detaljering. Vi har tatt hensyn til lokale forhold, klima og mange andre aspekt gjennom hele prosessen fra A til Å.



Vi har opplevd så utrolig mye på denne korte tiden, som umulig kan la seg gjenfortelle her. Vi har møtt mange interessante personer og hørt historier som er veldig langt fra den virkeligheten vi er vant med i Norge. Vi har sett glimt av flyktningleirer, badet foran burmesisk grense-vakter og hørt landminer gå av om kvelden ved den samme grensen. Vi har slaktet vår egen gris og opplevd hundre andre ting som jeg ikke ville vært foruten.



Det flotteste har nok vært møtet med barna som bor her, det å se hvordan de har det og hvordan de lever. Det er virkelig en fantastisk gjeng, og beundringsverdig å se hvordan de oppfører seg og tar vare på hverandre. Tasanee har virkelig gjort mye for å skape et godt hjem til dem.



Nå har vi reist 8 timer med ”the Pimp-mobile” til Bangkok og håper bare at det lille vi klarte å gjøre kan hjelpe barna ved Safe Haven litt.

Tilbake i storbyen var det på tide å få av oss arbeidstøyet, vaske oss litt i varmt vann og slappe av før hjemreisen. Hvor passer det bedre å feire et fullført prosjekt en å dra på internasjonal ”sky buffet” i 78 etasje. Det ble ihvertfall en sterk kontrast til geitemiddagen vi hadde dagen før...



Vårt siste oppdag her i Bangkok har vært å kjøpe inn bøker til ”Safe havens” nye lesebygg. Hvis alle deltagerne sender noen bøker hver, kan Safe Haven til slutt eie det beste utvalget av bøker i området.

Kristoffer

onsdag 28. januar 2009

Dag 13: Siste skrik fra jungelen



Det er mange sterke historier i dette området, og på dette barnehjemmet. Det er vanskelig å komme til en slik verden som nordmann. Kanskje enda vanskeligere som arkitektstudent. Vi er her som arkitekter med et mål om å kunne bidra med vår kompetanse. Det er ikke enkelt. Barna her har ikke alltid klær, i alle fall ikke som passer. Sanitærforholdene her utfordrer enhver form for nordiske konvensjoner. Maten her på barnehjemmet ville mange nordmann snudd seg vekk fra i avsky. Få av flyktningbarna har thailandske papirer som gir dem rett, og mulighet, til å fysisk forlate dette strengt avgrensede området. Etter endt barneskole venter en uviss fremtid for de fleste av dem.

Når en møter slike forhold er det lett å la seg rive med emosjonelt. Man får en umiddelbar trang til å hjelpe akkurat der og da. Det er hardt å holde faglig fokus. Vår målsetning har vært å bidra med mest mulig av vår kompetanse og ressurs på den veldig korte tiden vi har vært her.

Siste dag startet som vanlig med tidlig frokost, dog noe modifisert i forhold til tidligere. De fleste kom over på musli og youghurt på slutten, og vi har vel alle sett frem til mer ordinært matinntak mot slutten av prosjektet.



Arbeidet på biblioteket skred frem med stormskritt siste dagen. Alle arbeiderne på prosjektet til Yashar og Andreas hadde fri og kunne dermed gladelig bidra på vårt byggeprosjekt. Nordmennene og "finnen" fikk derfor litt konsulentroller (møringen var opptatt i møte denne dagen), med mulighet til å peke og styre litt for en kort stund.





(Ettersom det ble mørkt innen de siste detaljer på fasaden ble helt ferdig fikk vi ikke tatt noen skikkelig gode bilder av helt ferdig hus. Pasi vil komme til å ta gode bilder som vi legger ut seinere. Inntil videre får dere der ute i verden klare dere med dette.)





På ettermiddagen ble vi tatt med til landsbyen hvor barna går på skole. Vi fikk sett skolen og det gamle barnehjemmet deres før vi ble tatt med til grenseelva for å bade. Noen av studentene trosset strømmen og tok seg over til burmesisk side, for så å snu og svømme tilbake. Litt spenning i hverdagen.



På tur tilbake til barnehjemmet kjørte vi innom det lokale tempelet. Flott utsikt og en enorm forgylt statue av Buddha selv ble en fin sightseeingavslutning på dagen.





Tilbake til barnehjemmet ble det igjen fest med levert mat fra "the King", og masse drikke av forskjellig slag. Det ble en verdig avslutning med god mat og drikke, karaoke og masse fotografering med arkitekter og arbeidere sammen.





Om noen spør meg om jeg er fornøyd med prosjektet; ja. Jeg mener vi har lykkes. Gjennom vårt prosjekt har vi designet og bygget et av regionens mest permanente bygg. Vi har analysert den lokale kontekst og byggeskikk, og kommet frem med et moderne design som tar hensyn til sol, skygge, monsunregn, avrenning, drenering, varmekapasitet og luftgjennomstrømming. Vi har bygd et lite bibliotek, et tilbud og en verdi som vanskelig lar seg måle. Her kan barna ha et fast sted for lekselesing med et stabilt inneklima året rundt.



Lørdag var siste dag, og bygget ble tilnærmet ferdig. Følelsen av å ha bidratt med noe til disse barna føles veldig godt. I tillegg tror jeg vi alle har lært masse som arkitekter også, spesielt når det gjelder kontekstuell design. Alle prosjekter er et resultat av situasjon og lokal påvirkning. Det er noe vi alle definitivt tar med oss når vi nå pakker sammen og drar tilbake til Bangkok og videre til Norge.

Det har vært en spennende tid. Takk for meg. Takk for oss!

Ørjan

mandag 26. januar 2009

Dag 12:



Den nest siste dagen ble den varmeste hittil. Spesielt hett var det for de som arbeidet i høyden med å ferdigstille muren. Både hyller, gulv og tak er kommet i gang, med god hjelp fra de lokale arbeiderne og de eldste barna. Det oppstod en del kommunikasjonsutfordringer, men det meste løste seg ved hjelp av kroppsspråk og skisser.



Utpå kvelden var det klart for avslutningsfest med nyslaktet geit på grillen. Mange var skeptiske til maten, da mageproblemene etter onsdagens grillfest fremdeles var friskt i minne. Etter noe forsiktig smaking endte de fleste opp med å spise gode og mette på den nygrilla geita.



Barna underholdt med korsang og karaoke. Etter hvert ble stemningen så god at flere av workshop-deltakerne våget seg ut på dansegulvet. En lang og opplevelsesrik dag ble avrundet med stjernetitting fra lasteplanet på pickupene.

Oda



fredag 23. januar 2009

Dag 11:

Bygget begynner å komme opp nå. Begynner å få egne føtter å gå på. Søyleføtter.

Rett før lunsj var alle trerammene til trekonstruksjonen ferdig til montering (ifølge jungelbrølet til Anders). Etter lunsj var det opp med dem og det blivende bibliotekets begynte å få sin endelige form. Både likt og ulikt tegningene våre på en gang. Trematerialet lever sitt eget liv og samarbeider dårlig med vater og 90 graders vinkler. Derfor ble det en ekstra utfordring å legge gulv utover ettermiddagen. En utfordring Sami og Mari så ut til å ta på strak hånd, selv om Mari ser ut til å få solstikk hele tiden.

Muren som trekonstruksjonen støtter seg på begynner også å få sin ferdige fremtoning etter at Sunniva, Anne, Jan Kristian og Oda har jobbet iherdig med å pusse den ferdig. Sittende i bambusstillaser dinglende med beina. Ettersom vår egen arbeidskraft har blitt satt litt tilbake de siste dagene har vi fått mer hjelp av de lokale snekkerne som jobber som duracellkaniner. Sammen med Caroline har de gjort ferdig dreneringen rundt huset, så flere og flere småting begynner å falle på plass. Det hele fortoner seg ganske harmonisk og mauertueaktig sett fra bambushytta jeg og Ørjan har ligget i idag.

Vi og ett par andre (antallet endrer seg fra time til time) har i dag utgjort den utslåtte og pestbefengte delen av workshopperne. Noe som har henvist oss til en litt frustrert tilskuerposisjon tilbakelent plassert i skyggen. Påkledd om ikke velkledd, om ikke levende så i live. Jammen godt vi er på tur med noen andre arbeidsjern som kan brette opp ermene (eller armene for de som sier det)

Ved middag ble det dessuten vedtatt å forlenge oppholdet her med en dag, for å skaffe oss tid til å gjøre ferdig biblioteket. Så nå ser det stadig lysere ut her. Melk og honning.

Olav

torsdag 22. januar 2009

Dag 10: The return of grisen og the besøk of skorpionen

Grisen kom dessverre i retur. Det var rett mange som kasta opp både framme og bak i dag. Lystig fleiping rundt matbordet i går om kor vidt me alle kom til å bli sjuke av denne heimelaga maten (laga på golvet på "kjøkkenet" til Tasanee, rett ved dassen og til høgre for hunden), sette seg altså litt i halsen på oss i dag. Slik går det når ein ikkje bankar i bordet, jenter og gutur!



Trass i kraftig redusert arbeidsstokk fekk me gjort ein heil del, dei fyrste trerammene kom på plass og me fekk pussa utvendige og innvendige murveggar.





Midt i arbeidsdagen kom det ein skorpion på 3 cm og stakk Karoline i handa. Etter litt panikk roa dei innfødte oss ned og smurte inn stikket med død skorpion. Det skulle visstnok hjelpe. I følge Karoline sveid det godt av stikket og handa hovna bra opp utover dagen, men ho blei korkje misfarga eller svimete, så iløpet av kvelden var ho godt som friskmeld.



Ser ein bort frå den halvparten som slit med å kontrollere kroppsvæskene er alle friske og raske og blide og fornøgde. Me er møkkete inn til beinet, alle som ein, har etsesår og blemmer både her og både der, og dei fleste drøymer om glade dagar i Bangkok, reine klede og ein god (og varm!) dusj. Antibac er vår venn, men det er også moro å kose med hunden. Så slik går nu dagan.



Mari

onsdag 21. januar 2009

Dag 9: Grisen står ikke og hyler

Livet rusler og går her nede fortsatt, og vi er tydeligvis godt på veg til å tilpasse oss den tropiske rytmen alle som en, for vi ligger et dugelig stykke etter skjema. Likevel virker det som om hver dag har et eller annet mer eller mindre uventet på lur, og i dag var det nyheten om at vi skulle spise en svært fersk gris til middag som møtte oss da vi krabbet av lasteplanet på pickupen i morgentåka.


Grisen i hel tilstand.

Det gikk ikke lenge før ryktet ble ettertrykkelig bekreftet. Først hørtes utilpasse grisehyl over tomta, og ikke lenge etter kom en av de lokale arbeiderne (som også viste seg å være slakteren i bygda) gående langs stien bærende på en lang og spiss sak som umulig kunne være lagd for noe særlig annet enn å avlive en gris. Med femten norske studenter som dels forferdede og dels nysgjerrige tilskuere fikk råskap og hard virkelighet plutselig råde scenen der nede mellom kjøkkenet og doen. Grisen, bundet med grønt nylontau, først fikk et presist og dypt stikk rett i hjertet, før hylingen som fulgte brått ble stilnet av to brutale sving med steinslegga.


Grisen i store biter.

Det gikk ikke lange tida før dyret var partert og elegant spredd utover betongplattingen bak kjøkkenet. I skrekkblandet forundring vendte vi tilbake til arbeidet, og med friskt mot, steinstøv i øynene og flis i fingrene banket og muret vi løs timene frem mot lunsj.


Vi bygger en mur, det er det i og for seg ingen tvil om.


Pasi lager dreneringsrør, det er det heller ingen tvil om.

Innen maten ble servert var det blitt såpass varmt at flere av oss snek seg unna for et bad i Moei-elva. Med noen åpenbart forundrede tilskuere på den andre siden av vannet og grensa lot vi badeturisten i oss få komme frem noen minutter, men med Burmas monumentale siluett hengende truende over oss ble det likevel aldri helt charterfeber-stemning.



Da mørket falt på hadde vi kommet et godt stykke lenger i byggeprosessen enn vi var da dagen begynte. Maten (altså grisen) ble servert, og vi benket oss rundt bordet sammen med noen tildels uventede gjester – skogvokterpolitiet. De hadde plutselig funnet det for godt å komme på besøk, noe om ikke bare var problemfritt. Thailandsk lov forbyr nemlig å frakte og lagre tømmer på noen måte, med mindre det allerede er en del av et bygg, og vi hadde en bil full på veg inn. Løsningen ble å gi autoritetene øl og grillet gris mens vi underholdt dem med gestikulering, bruddstykkeengelsk og karaoke. Med øvrighetsrepresentantenes oppmerksomhet ledet vekk fra innkjørselen til tomta kunne barna i mellomtiden fritt lempe et digert lass plank i skjul bak en haug.


Grisen i små biter.

Slik går nu dagan, men om vi skal bli ferdige til fredag har vi mer enn nok å gjøre på ikke på langt nær mer enn nok tid. Biblioteket ser likevel ut til å bli svært så fint, og uansett hvor langt (eller kort) vi kommer med det er det lite som tyder på at det ikke kan gjøres ferdig på en tilfredsstillende måte etter at vi har dratt herfra. Det gir en god følelse å vite at man legger igjen mer enn bare tomflasker.

Anders

tirsdag 20. januar 2009

Dag 8:





Vi har nå rundet en ukes opphold i Mae Sa Lit og man kan ane konturene av det nye biblioteket på Safe Haven Orphanage. Byggemessig gjaldt det for de fleste av oss å fortsette der man avsluttet dagen før, det er nok av meter med mur som skal mures, trekonstruksjon som skal produseres og stein som skal bæres.





Arbeidet gikk for fullt fra morgen til kveld, med noen små og store pauser for å kjøle kroppen og få i seg mat og drikke. Ny lærdom for dagen var at svært lite hjelper mer på humøret enn en dukkert i elven like ved.

Elven markerer grensen mellom Thailand og Burma og etter en liten gåtur gjennom litt jungel fikk vi badet og vasket oss under ivrig tilsyn av juntaen på andre siden (tror ikke det er hver dag de får se bleike blonde nordmenn i badebukse og bikini som kommer hoppende ut av jungelen for å plaske litt i elven...)

For undertegnede ble denne dagen blant de jeg aldri kan glemme takket være at tre av oss hadde bestemt oss for å overnatte på barnehjemmet denne natten. Jeg skal ikke en gang forsøke å gjengi alle denne kveldens opplevelser til fulle, det er et umulig oppdrag er jeg redd, men for å gi et lite inntrykk av hva vi fikk delta på skal jeg prøve å gi et lite sammendrag.

Caroline, Ragnhild og Sunniva vinket farvel til de andre workshopperne da de dro hjem til Mae Sa Lit for kvelden og fikk installert seg i en av hyttene hos Tasanee i steden. En fantastisk liten hytte av trevirke med luftige bambusvegger og tradisjonelt tak av blader var vår for en liten stund og vi kunne ikke tenke oss noe bedre sted å tilbringe natten.



Før vi kom så langt som til å sove fikk vi vite at Tasanee skulle ta med seg noen av ungene til et tempel i nærheten. Der var det siste dagen med feiring av en årlig begivenhet hvor de minnes en munk kjent for sitt gode arbeid, og at vi måtte gjerne bli med vi og. Uansett hva jeg kunne hatt av forventninger til hva en religiøs feiring i et tempel i Thailand egentlig ville by var det ikke dette.





Se for deg en norsk martna, med diverse scener, sang og dans, unge og voksne, mat, leker og aktiviteter. Så må du bytte ut bildet av alle de litt mer reserverte nordmennene med dobbel mengde thai'er, bytte ut pølse i brød med litt ymse kjøtt på pinne og så kan bildet nærme seg slik denne religiøse feiringen egentlig foregikk. Opplevd med blå øyne og blondt hår har jeg nok aldri skilt meg mer ut i en folkemengde, men desto mer velkommen.

I løpet av kvelden ble det dans på både oss og alle barna, bønnelesing, oppsending av små varmluftsballonger og til og med litt karaoke i form av Mamma Mia, sunget av to vestlige brunetter til stor jubel fra folket. Ungene var i ekstase for å få ta sitt første hopp i et hoppeslott, og vi var generelt overveldet av inntrykk og sjeleglad for å få muligheten til å være med på denne opplevelsen. Kveldens avslutning ble på lasteplanet til pickup’en, med ti unger og oss pakket godt sammen på vei hjem til barnehjemmet.

Caroline med C

mandag 19. januar 2009

Dag 7:



Da vi ankom barnehjemmet på morgenen hadde dekket som vi la i går herdet. Betongen var nesten fri for dyrespor, og trematerialene våre hadde fått være i fred. Arbeidet fortsatte med muring, og testing av prinsipper for treramme-konstruksjon. Ideen om bambusringer som avstandsklosser i rammen ble testet og ble en fin detalj. De kommer jo ferdig med hull til bolter. Enda et slag for bambusen.

Bambusfløytene fra i går var fremdeles populære blant ungene, sjøl om de må ha fått flere gaver og ellers løp rundt med power-rangers-masker og såpebobler. Mest absurd var likevel den vesle gutten som plutselig sto med ei rotte utstrakt i den ene hånda og blåste på fløyta som han holdt i den andre.



Med barna som distraksjoner, men også motivatorer, gikk arbeidet bra fremover i dag. Før formiddagsmaten var ei demonstrasjonsramme prøvd på tomta, og muren hadde passert 60cm. Vi rakk også å lage og merke maler for ramma slik at Karoline, Lene og Ragnhild fikk begynt på kapping og masseprodusering rett etter maten.

Slik fikk vi fullført to rammer og murt opp til 120cm i løpet av dagen. Dette tror jeg at vi er fornøyd med, men vi diskuterer å begynne med å mure med stående betongsteiner slik at vi blir ferdig før. Vi får jo ikke montert noen rammer før muren er oppe. Ellers går logistikken og organiseringa overraskende bra må jeg si. Sjøl om diskusjonen rundt middagen på et tidspunkt handlet om forskjellen mellom å gå noen i vinninga og å gå noen i sømmene. Hvor slike samtaler kommer fra kan en jo spørre seg ... Stemninga var i alle fall god, mye på grunn av spagettien. Den ble fortært på barnehjemmet i dag.

Etter middagen rakk flere av oss en rask tur ned til elva. Der kunne vi bade mens vi så rett over på KNLA-leieren på den andre siden. Vannet var godt og de unge soldatene vinket tilbake.

Ola

søndag 18. januar 2009

Dag 6:

Slapp av! Det har ikke skjedd noe galt selv om bloggen er litt forsinket. Vi er bare litt stive i armer og ledd etter gårsdagens steinbæring...



Etter et par harde arbeidsdager er døgnrytmen nå blitt slik; 06.00 stå opp - middag nr.1 - jobbe,jobbe,jobbe - middag nr.2 - jobbe,jobbe,jobbe - middag nr.3 - sove.

Lørdagen både startet og avsluttet med tyveri. Først et par fjellsko og deretter noen tekniske saker. De lokale mener det må være muslimene i området som står bak. Til og med i Sørøst-asias jungel er det muslimene som er de skyldige.



På byggeplassen har vi nå lagt grunnsteinen for for murveggen og store deler av arbeidsdagen gikk med til å stable blokker.





Dagens bloggansvarlig bestemte seg for å prøve ut hvordan det var å ta en ettermiddags-blund i gjestehytta hos Tasaneee. Bambusgulvet var overraskende behagelig å ligge på..! Plutselig var to timer gått. Da bloggansvarlige listet seg tilbake til byggeplassen var det storproduduksjon av sement. Ved hjelp av samlebåndsteknikk klarte vi å støpe ferdig gulvet før mørket brått kom.

Dagens nyttige tips 1; (om å skru fast en mutter); ”når ting beveger seg med klokka går det alltid nedover.”
Dagens nyttige tips 2: ”anti-bac bør ikke brukes i rumpa!! (bare spør de som har vært her en stund..)

Karoline med K

lørdag 17. januar 2009

Dag 5:

Dag 5 begynte spesielt dårlig for dagens skribent. Etter en natt i feber, var lysten på rissuppe og tofu til frokost svært liten og da fiberrike knekkebrød ikke er å oppdrive på hos den lokale landhandleren, ble eple og potetgull en kjærkommen utvei for en skjør sjel...

I dag var dagen hvor vi skulle spaden i jorda og begynne å bygge. Noen spade har vi ikke hatt bruk for, men vi har likevel klart å reise en flott grunnmur på rekordtid.



Vi startet med å la noen stikke ut byggegrensene, men resten gikk rundt og hentet alt fra småstein til store kampesteiner. Og innsatsviljen var stor. Ullundertøy og langbukser ble raskt skiftet til shorts og singlet, og sammen med alle ungene fra barnehjemmet var det nesten 40 små og store personer med i arbeidet.





For den fortsatt nedsatte skribenten var det utrolig flott å se hvordan alle jobbet sammen og hjalp til. De ivrigste var nok de under 6 år – og Sami. Han var spesielt ivrig på de aller største steinene. Og sammen var vi så effektive at vi allerede lenge før lunsj hadde samlet sammen stein tilsvarende et halvt lastebillast, murt opp fundamentet og var klare til å støpe!



Støpingen gikk strålende med hjelp fra lokale arbeidere, så vi fikk lagt ut armering, tettet potensielle ormehull og skissert på fortsettelsen av bygget. Et høydepunkt var det også da barna fikk utdelt klær Sunniva hadde tatt med hjemmefra. Hennes gamle favorittgenser med Minni på, Madshus-lua og bestemors raggsokker hadde nå fått nye, stolte eiere.

Godt slitne etter en dag med hardt kroppsarbeid under Thailands varme sol, var det godt med middag (eple, potetgull og Sunnivas medbrakte knekkebrød for skribenten) og kveldens aktivitetsinnslag; mimekonkurranse. Her skulle vi mime alt fra ”mygg” til ”skytrain” og ”tuk tuk,” og stemningen var strålende.



Morsomheten ble imidlertid forstyrret av landsbyens stumme og smågale utstøtt. En liten smilende eldre kvinne som kom og ville hilse på alle, danset og satte seg ned bakerst og ville fortelle. Så iblandet hektiske dager med arkitektur, bygging og sosialt liv innad i gruppen, får vi hele tiden påminnelser om hvor vi er og om hvilke nærmest utenkelige skjebner landet skjuler.

Ragnhild