Dag 2:

Første dagen i grenseområdet har vært en dag full av inntrykk, sterkere enn man kan forestille seg når en ser ting utenfra gjennom media, møter med mennesker som har opplevd ting vi ikke kan forestille oss, og syn som brenner seg fast i netthinnen. Slikt merkes på stemningen, alle er tankefulle og tydelig påvirket av dagens opplevelser.



Etter en tidlig morgen og en god frokost hos den lokale canadieren i Mae Sot ble folk og pakk lastet opp på tre pick-uper og vi var klare for jungelen. Det norske biltilsynet ville neppe vært spesielt fornøyde med oppakningen.



På grunn av forholdene i området er det politi-/militærsperringer overalt på veiene, i løpet av dagen har vi vært gjennom seks, i tillegg til mange i går kveld. Heldigvis frembringer 15 bleike arkitektstudenter på et lasteplan mer latter enn problemer, så vi gled glatt gjennom alle. Det er imidlertid en påminnelse på at det kun få hundre meter fra dørstokken pågår en geriljakrig, landsbyer brennes, folk blir skutt eller tråkker på landminer, familier oppløses og drives på flukt.



Underveis hit gikk veien forbi en flykningleir med rundt 50.000 innbyggere. En utrolig flott struktur, noe helt annet enn det vi ser av teltleire i media, med tradisjonelle bambushytter som klamret seg fast oppover åssidene i det vakre og kuperte landskapet. Idyllisk på den ene side, allikevel tragisk. 50.000 hjemstedsløse mennesker - frarøvet hjem, ingen papirer, ingen rettigheter - i praksis et fengsel.



Etter lunch kjørte vi til Noh Bo hvor Yashar, Line og Andreas har jobbet i et semester. Vi så på landsbyen og prosjektet og fikk hilse på Ole Jørgen som startet barnehjemmet og en del av barna. Gjensynsgleden var stor overfor Tyin-gjengen, og nysgjerrigheten ikke mindre overfor oss andre.

Det er utrolig å se hva få mennesker kan få til med lite midler men store mengder med pågangsmot og vilje til å få til noe. Det hele startet da tre søsken kom til Ole Jørgen og spurte om de kunne bo der, foreldrene var blitt drept, barna var drevet på flukt. Hva kan man si annet enn ja? Et par år og en enorm innsats har gjort at barnehjemmet nå er i full drift med 44 livsglade barn.

Vi skal jobbe på et annet barnehjem, hos Tasenee og hennes 47 barn. Tasanee var selv offer for å miste faren i krig, og bestemte seg tidlig for å hjelpe andre i samme situasjon som hennes egen. Med stålvilje og en arbeidsinnsats uten sidestykke har hun oppfostret mange barn med håndarbeid og pengegaver som eneste inntekt.



Vi er målløse alle mann. Det disse menneskene har vært gjennom er utenkelig for oss, og det gir en bismak å tenke på den velstanden og tryggheten vi selv lever i. Vi bobler over av samfunnsengasjement, men er samtidig klare for å ta i et tak og forhåpentligvis kunne gi noe flott til barna som har lidd så mye.

Jan-Kristian