onsdag 21. januar 2009

Dag 9: Grisen står ikke og hyler

Livet rusler og går her nede fortsatt, og vi er tydeligvis godt på veg til å tilpasse oss den tropiske rytmen alle som en, for vi ligger et dugelig stykke etter skjema. Likevel virker det som om hver dag har et eller annet mer eller mindre uventet på lur, og i dag var det nyheten om at vi skulle spise en svært fersk gris til middag som møtte oss da vi krabbet av lasteplanet på pickupen i morgentåka.


Grisen i hel tilstand.

Det gikk ikke lenge før ryktet ble ettertrykkelig bekreftet. Først hørtes utilpasse grisehyl over tomta, og ikke lenge etter kom en av de lokale arbeiderne (som også viste seg å være slakteren i bygda) gående langs stien bærende på en lang og spiss sak som umulig kunne være lagd for noe særlig annet enn å avlive en gris. Med femten norske studenter som dels forferdede og dels nysgjerrige tilskuere fikk råskap og hard virkelighet plutselig råde scenen der nede mellom kjøkkenet og doen. Grisen, bundet med grønt nylontau, først fikk et presist og dypt stikk rett i hjertet, før hylingen som fulgte brått ble stilnet av to brutale sving med steinslegga.


Grisen i store biter.

Det gikk ikke lange tida før dyret var partert og elegant spredd utover betongplattingen bak kjøkkenet. I skrekkblandet forundring vendte vi tilbake til arbeidet, og med friskt mot, steinstøv i øynene og flis i fingrene banket og muret vi løs timene frem mot lunsj.


Vi bygger en mur, det er det i og for seg ingen tvil om.


Pasi lager dreneringsrør, det er det heller ingen tvil om.

Innen maten ble servert var det blitt såpass varmt at flere av oss snek seg unna for et bad i Moei-elva. Med noen åpenbart forundrede tilskuere på den andre siden av vannet og grensa lot vi badeturisten i oss få komme frem noen minutter, men med Burmas monumentale siluett hengende truende over oss ble det likevel aldri helt charterfeber-stemning.



Da mørket falt på hadde vi kommet et godt stykke lenger i byggeprosessen enn vi var da dagen begynte. Maten (altså grisen) ble servert, og vi benket oss rundt bordet sammen med noen tildels uventede gjester – skogvokterpolitiet. De hadde plutselig funnet det for godt å komme på besøk, noe om ikke bare var problemfritt. Thailandsk lov forbyr nemlig å frakte og lagre tømmer på noen måte, med mindre det allerede er en del av et bygg, og vi hadde en bil full på veg inn. Løsningen ble å gi autoritetene øl og grillet gris mens vi underholdt dem med gestikulering, bruddstykkeengelsk og karaoke. Med øvrighetsrepresentantenes oppmerksomhet ledet vekk fra innkjørselen til tomta kunne barna i mellomtiden fritt lempe et digert lass plank i skjul bak en haug.


Grisen i små biter.

Slik går nu dagan, men om vi skal bli ferdige til fredag har vi mer enn nok å gjøre på ikke på langt nær mer enn nok tid. Biblioteket ser likevel ut til å bli svært så fint, og uansett hvor langt (eller kort) vi kommer med det er det lite som tyder på at det ikke kan gjøres ferdig på en tilfredsstillende måte etter at vi har dratt herfra. Det gir en god følelse å vite at man legger igjen mer enn bare tomflasker.

Anders

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar